Torsdag 1.mars

Buenos dias! Vi sto opp i seks syv tiden og etter en kort frokost satte vi oss i bilen. Etter en taxitur med livet som insats og et par pene gloser: «slow down», «stop» og «å herreguud», stoppet vi utenfor en pen striglet bygning i mursten med en verdenskjent logo. FNs kontorer i Bogota. Her skulle vi få en liten orientering i deres arbeide som blant annet går ut på å kartlegge utviklingen av den illegale kokainproduksjonen. Dette gjorde de ved å ta prøver, altså fly over områder der det ble dyrket kokain. Et veldig informativt møte.

Leonardo Correa, leder for UNODCs kokamonitoreringsprogram i Colombia (SIMCI), forklarer hvor kokaen dyrkes nå. Legg merke til de røde flekkene (kokadyrking) nede til høyre i Vaupes-fylket som ligger i kolombiansk Amazonas.

Videre tok vi flyet til Amazonas! Det første som slo meg i det vi gikk av flyet var varmen. Det var varmt! Det andre som slo meg var at det var grønt og det tredje var at dette er AMAZONAS! Mer eksotisk og spennende får du det ikke. Vi ble hentet av guiden vår Gabriel og kjørt til hotellet. Etter et eksotisk måltid bestående av hamburger og cola iførte vi oss bukse, genser og lange svarte støvler satte vi oss i bilen klare for å se verdens største regnskog, klodens lunger.

Etter en unik gåtur gjennom jungelen ankom vi en enda større maloka som var flere etasjer høy og en bragd av et byggverk. Hvert eneste tre som hadde blitt brukt til konstruksjonen hadde blitt spurt om tillatelse om å kunne hogges av indianerne, for hvis de ikke spurte kunne trestammene bli ødelagt og huset falle sammen. Turen gjennom regnskogen hadde satt sine merker så det føltes godt å kunne komme inn og slappe av. Vi samlet oss rundt lederen for malokaen og fikk høre hans historie og han fortalte at hans jobb handlet om å lytte til hva andre har å si.Til min store overraskelse serverte de en grønnsaks rett som besto av pasta og potet. Etter mat dro vi ut på noe av det mest spennende jeg har vært med på: Nemlig edderkopp jakt i mørket.

Vi måtte ikke følge stien langt ut i jungelen før Gabriel fant 2 store taranteller. Han plukket opp en av dem og lot den kravle rundt på torsoen hans. Mange bilder senere greide han til slutt å få den av skjorta og trygt ned på bakken igjen. Veien tilbake ble ikke mindre spennende. Man oser ikke av selvtillit akkurat når noen forsiktig rører deg på nakken så man blir overbevist om at det kravler et insekt der.

Når vi kom tilbake til malokaen var vi klare til å legge oss i hengekøyer og få noen timers søvn, men ikke alle der hadde tenkt å sove. Indianerne hadde en fest neste dag som de forberedte seg til, så de var våken hele natten og sang og trommet på stokker. Uheldigvis var ikke dette en bakgrunnsmusikk som var lett å sove til, selv om den var fengende. Utover natten hendte det at noen snorket og dette var tydeligvis morsomt og måtte hermes. Resultatet var en latteren som spredte seg som ild i tørt gress og til slutt flirte vi alle sammen utover kvelden.