Fredag 2.mars

Buenos dias!

Vi våknet. Eller noen av oss våknet, andre bare sto opp, etter en interessant natt. Klærne vi hadde på var fra en svett tur gjennom jungelen dagen før, håret var klistret sammen av myggspray(som ikke er et anbefalt myggmiddel) og det gjennomsnittlige antall timer søvn lå vel på omtrent to timer (se forklaring i denne videoen!, red.anm.). Men humøret var som det skulle.

For om vi ikke hadde sovet i regnskogen, så hadde vi i alle fall tilbragt natten der. I Amazonas. Etter en rask frokost og en kort prat med en av de kvinnelige indianerne. Hun hadde måttet flykte fra området hun bodde før på grunn av paramilitære- og geriljagrupper som trengte seg inn i området. Nok et sterkt møte.

Med dette i bakhodet marsjerte vi avgårde gjennom regnskogen med kurs tilbake til hotellet. Vi skulle rekke ett møte og helst også å bytte klær før dette. Gabriel kunne rapportere at han aldri før hadde gått så fort med en turistgruppe.Vi rakk heldigvis å skifte før det bar videre til møte med en blid hyggelig og kunnskapsrik dame. Hun jobbet for organisasjonen Sinchi. Vi fikk informasjon om hva organisasjonen jobbet med og om konsekvensene av at Amazonas forsvinner. Et godt foredrag og en hyggelig dame.

Da vi meldte oss på denne konkurransen var det (i alle fall for meg) på grunn av muligheten for å få besøke Amazonas. Og denne dagen skulle vi endelig dra! På vei til bryggen i Leticia regnet det ganske heftig, det kommer noen regnskyll i løpet av dagen, de varer nødvendigvis ikke så lenge, men de er svært kraftige.

Det morsomme med byen Leticia er at den er delt i tre, mellom Colombia, Brasil og Peru. Grensene er ikke så veldig viktige her i jungelen, og alle innbyggerne i byen(e) kommer godt overens. Men det var ganske kjekt for oss prisvinnerne da vi skjønte at vi kunne krysse av to andre Latin Amerikanske land på listen over steder vi har besøkt. Gabriel skulle være vår guide på elvebåt-turen også, så da vi hadde kommet oss i båten, båtføreren var klar og Gabriel hadde utstyrt seg med en uvanlig stor machete, dro vi av sted ut i Amazonaselven mot den peruanske siden.

Den første delen av turen brukte vi på å bli kjent med landskapet, det er noe helt eget ved regnskogen: de mektige trærne og tette buskene, dyrene som lurer like under overflaten, som om de bare venter på å bli oppdaget av tre eventyrlystne ungdommer. Det som kanskje er mest imponerende med landskapet er likevel at alt står under vann. Trær og busker og kratt, alt står med vann langt opp etter stammen nå i regntiden, og det gir deg en følelse av ydmykhet overfor skogen, båten føles som en lite øde øy i et hav av lysebrunt elvevann.

Vi trengte ikke kjøre langt før Gabriel begynte å vise oss forskjellige dyreslag, vi så en øgle, noen små aper og selvfølgelig dovendyr, bare i løpet av de første 20 minuttene. Vi tre prisvinnerne fikk også prøve å holde et av dovendyrene, og selv om dovendyret ga ganske klar beskjed om hva det mente om mitt nærvær, så gleder det meg å kunne si at de to andre hadde godt tekke med det rare dyret.

Regnskyllene fortsatte å komme innimellom, og et av dem varte nesten halve turen. Men det var egentlig bare litt eksotisk, hva er vel regnskogen uten regn? Litt av poenget med turen var at vi skulle kutte oss vei gjennom skogen og kjøre på steder der det ikke var så lett å komme frem. Gabriel viste vei gjennom små åpninger i krat og under lave trær, mange ganger tenkte jeg: nå sitter vi fast!, men vi kom oss alltid gjennom. Og det var et spennende og intenst møte med naturen og vegetasjonen i skogen.

Da vi hadde kjørt i et par timer kom vi til en klynge med hus som stod på påler i vannet, med broer og båter mellom. Her skulle vi bo, det meste eksotiske stedet en kan tenke seg. Men først skulle vi se om vi kunne få sett noen delfiner, og selv om de ikke var så nærgående, så fikk vi sett dem, både rosa og grå. Før vi la oss den kvelden, var vi ute på elven og lyste etter kaimaner (en slags krokodille); og vi fant et eksemplar, som alle fikk prøve å holde, noen med mer hell enn andre.