Tirsdag 28.

Hola quihubo, que mas, como estas?

Ny dag, utvidet vokabular. Vi våknet til lyden av bølger som slo mot stranden. Klokken halv ti var vi på vei til stasjonen for å ta flyet videre. Etter en knirkefri flytur landet vi i Medellin På flyplassen møtte vi NRKs Washington-korrespondent Anders Tvegård så bar det rett videre over i en hvit minibuss som ventet utenfor flyplassen. Målet for turen var San Carlos og opplevelsene vi måtte finne langs veien.

Vi kjørte ikke hovedveien til San Carlos, men en vei som var en anelse mer hompete og mindre fremkommelig. På denne måten fikk vi selv erfare og kjenne et av Colombias større problemer, nemlig hvor ufremkommelig og isolerende det kan være å bo på landsbygden.

Og det garanterer jeg at jeg kjenner godt i ryggmargen nå, men alt i alt var det lite tid til å tenke på slike ting som såre ryggmarger, meterdype hull og nær døden opplevelser, for landskapet var så utrolig vakkert. Fjellene sto grønne og majestetiske verdt sin vekt i gull, blomstene ga farger til alt det grønne og fuglene fikk nesten øynene til å poppe ut av hodet til en stakkars nordmann som synes dompappen er eksotisk.

Og som om ikke det var nok var det overalt mennesker. De fantastiske Colombianske menneskene. Imøtekommende, vennlige og alltid blide. Det er vanskelig å forstå at dette omradet bare for et par år siden var utsatt for brutale paramillitaere- og geriljagrupper. Som forviste folk fra gårdene sine og nesten gjorde området folketomt. Men de tomme husene vi stopper ved langs veien taler for seg. Med de tomme vinduene som peker mot oss og forteller en grusom historie. Åpne sår som ennå ikke helt har rukket å leges. Heldigvis er disse husene i mindretall.

Se vår reportasje om flyktningekatastrofen i Colombia her

Colombianerne tar landet sitt tilbake. Vi stoppet lengre opp mot fjellet og fortsatte til fots den siste biten. Reisefølget vårt hadde blitt enda større etter at vi møtte en lokal innbygger som viste veien og hjalp oss med bagasjen. En ting vi har lært om gjestfriheten i Colombia er at når de skal hjelpe til, rusler de ikke langsomt bortover, men heller løper bortover for å bidra så effektivt som mulig. Når vi ankom toppen ble vi møtt av en familie som inviterte oss på mat og drikke utenfor huset deres. Utsikten på toppen av fjellet er et syn som får store deler av Norge til å virke som et månelandskap, og var så spektakulært at Tore bestemte seg for å pensjonere seg på en av åsene. Beboerne fortalte om hvordan det var å bo der. De snakket om at de hadde nok mat så de ikke sultet, men det ble ikke mye til overs. Siden en busstur ned fra fjellet kostet mer enn de kunne betale, måtte en person gå hele veien ned til byen og handle provianter, etterfulgt av en lang gåtur hjem igjen.

Etter den uforglemmelige stunden med familien i fjellene begynte vi tilbaketuren til bilen litt lenger nede. Best som vi gikk nedover den gruslagte veien og betraktet de fantastiske fjellene og lyttet til den mektige stillheten i landskapet, hørte vi en bil. En av lastebilene som frakter varer opp og ned i fjellene kom skumpende nedover den hullete veien, og etter noen raske ordutvekslinger med sjåføren fikk vi lov å sitte på. Jeg tror nok guttene på lasteplanet var mer enn lettere forvirret over begeistringen vår. For oss var det rene berg-og-dal-banen, og hver eneste kurve og hvert eneste hull i veien fremstod som en dødsfelle, for dem var dette en vanlig dag med arbeid. Vi ankom bussen, overbevist om at vi hadde taklet situasjonen med verdighet og mot, og turen nedover fjellene var en fantastisk premie etter den store dåden.

Vi ankom den lille byen San Carlos i sekstiden. Og om kvelden besøkte vi fredssenteret i byen som ble opprettet av Pastora Mira for å bearbeide traumene etter den brutale konflikten som drev tusenvis på flukt fra hjemmene sine. Senteret ligger i det tidligere hovedkvarteret til de væpnede gruppene som opererte i området. Arbeidet Pastora Mira og de andre ansatte ved senteret gjør er enormt viktig for å bygge opp tilliten mellom innbyggerne i kommunen. Det grundige psykologiske arbeidet skal hjelpe både ofre og overgripere med å forsone seg med historien og hverandre. Det er viktig at man tar problemet ved roten, ellers kan aggresjon og hat nedarves og konflikten pågå i generasjoner. Derfor deltar både ofrene for overgrepene og noen av de tidligere væpnede soldatene i dette arbeidet. Det er viktig at alle sider ved saken kommer frem, også faktorene som kan få et menneske til å begå ugjerninger som dette.

Midt på torget i San Carlos står et nydelig minnesmerke bestående av blomster, blader og sommerfugler i forskjellige farger. Hver figur og farge representerer forskjellige typer ofre; hvor mange som ble drept, hvor mange som femdeles er savnet, hvor mange familier som flyktet, og kanskje viktigst: hvor mange familier som vender tilbake. Møtet med Patora Mira var veldig inspirerende, og det er takket være mennesker som henne at San Carlos gradvis vender mer og mer tilbake til den freden som en gang hersket i det spektakulære landskapet.