Fredag 2.mars

Buenos dias!

Vi våknet. Eller noen av oss våknet, andre bare sto opp, etter en interessant natt. Klærne vi hadde på var fra en svett tur gjennom jungelen dagen før, håret var klistret sammen av myggspray(som ikke er et anbefalt myggmiddel) og det gjennomsnittlige antall timer søvn lå vel på omtrent to timer (se forklaring i denne videoen!, red.anm.). Men humøret var som det skulle.

For om vi ikke hadde sovet i regnskogen, så hadde vi i alle fall tilbragt natten der. I Amazonas. Etter en rask frokost og en kort prat med en av de kvinnelige indianerne. Hun hadde måttet flykte fra området hun bodde før på grunn av paramilitære- og geriljagrupper som trengte seg inn i området. Nok et sterkt møte.

Med dette i bakhodet marsjerte vi avgårde gjennom regnskogen med kurs tilbake til hotellet. Vi skulle rekke ett møte og helst også å bytte klær før dette. Gabriel kunne rapportere at han aldri før hadde gått så fort med en turistgruppe.Vi rakk heldigvis å skifte før det bar videre til møte med en blid hyggelig og kunnskapsrik dame. Hun jobbet for organisasjonen Sinchi. Vi fikk informasjon om hva organisasjonen jobbet med og om konsekvensene av at Amazonas forsvinner. Et godt foredrag og en hyggelig dame.

Da vi meldte oss på denne konkurransen var det (i alle fall for meg) på grunn av muligheten for å få besøke Amazonas. Og denne dagen skulle vi endelig dra! På vei til bryggen i Leticia regnet det ganske heftig, det kommer noen regnskyll i løpet av dagen, de varer nødvendigvis ikke så lenge, men de er svært kraftige.

Det morsomme med byen Leticia er at den er delt i tre, mellom Colombia, Brasil og Peru. Grensene er ikke så veldig viktige her i jungelen, og alle innbyggerne i byen(e) kommer godt overens. Men det var ganske kjekt for oss prisvinnerne da vi skjønte at vi kunne krysse av to andre Latin Amerikanske land på listen over steder vi har besøkt. Gabriel skulle være vår guide på elvebåt-turen også, så da vi hadde kommet oss i båten, båtføreren var klar og Gabriel hadde utstyrt seg med en uvanlig stor machete, dro vi av sted ut i Amazonaselven mot den peruanske siden.

Den første delen av turen brukte vi på å bli kjent med landskapet, det er noe helt eget ved regnskogen: de mektige trærne og tette buskene, dyrene som lurer like under overflaten, som om de bare venter på å bli oppdaget av tre eventyrlystne ungdommer. Det som kanskje er mest imponerende med landskapet er likevel at alt står under vann. Trær og busker og kratt, alt står med vann langt opp etter stammen nå i regntiden, og det gir deg en følelse av ydmykhet overfor skogen, båten føles som en lite øde øy i et hav av lysebrunt elvevann.

Vi trengte ikke kjøre langt før Gabriel begynte å vise oss forskjellige dyreslag, vi så en øgle, noen små aper og selvfølgelig dovendyr, bare i løpet av de første 20 minuttene. Vi tre prisvinnerne fikk også prøve å holde et av dovendyrene, og selv om dovendyret ga ganske klar beskjed om hva det mente om mitt nærvær, så gleder det meg å kunne si at de to andre hadde godt tekke med det rare dyret.

Regnskyllene fortsatte å komme innimellom, og et av dem varte nesten halve turen. Men det var egentlig bare litt eksotisk, hva er vel regnskogen uten regn? Litt av poenget med turen var at vi skulle kutte oss vei gjennom skogen og kjøre på steder der det ikke var så lett å komme frem. Gabriel viste vei gjennom små åpninger i krat og under lave trær, mange ganger tenkte jeg: nå sitter vi fast!, men vi kom oss alltid gjennom. Og det var et spennende og intenst møte med naturen og vegetasjonen i skogen.

Da vi hadde kjørt i et par timer kom vi til en klynge med hus som stod på påler i vannet, med broer og båter mellom. Her skulle vi bo, det meste eksotiske stedet en kan tenke seg. Men først skulle vi se om vi kunne få sett noen delfiner, og selv om de ikke var så nærgående, så fikk vi sett dem, både rosa og grå. Før vi la oss den kvelden, var vi ute på elven og lyste etter kaimaner (en slags krokodille); og vi fant et eksemplar, som alle fikk prøve å holde, noen med mer hell enn andre.

Torsdag 1.mars

Buenos dias! Vi sto opp i seks syv tiden og etter en kort frokost satte vi oss i bilen. Etter en taxitur med livet som insats og et par pene gloser: «slow down», «stop» og «å herreguud», stoppet vi utenfor en pen striglet bygning i mursten med en verdenskjent logo. FNs kontorer i Bogota. Her skulle vi få en liten orientering i deres arbeide som blant annet går ut på å kartlegge utviklingen av den illegale kokainproduksjonen. Dette gjorde de ved å ta prøver, altså fly over områder der det ble dyrket kokain. Et veldig informativt møte.

Leonardo Correa, leder for UNODCs kokamonitoreringsprogram i Colombia (SIMCI), forklarer hvor kokaen dyrkes nå. Legg merke til de røde flekkene (kokadyrking) nede til høyre i Vaupes-fylket som ligger i kolombiansk Amazonas.

Videre tok vi flyet til Amazonas! Det første som slo meg i det vi gikk av flyet var varmen. Det var varmt! Det andre som slo meg var at det var grønt og det tredje var at dette er AMAZONAS! Mer eksotisk og spennende får du det ikke. Vi ble hentet av guiden vår Gabriel og kjørt til hotellet. Etter et eksotisk måltid bestående av hamburger og cola iførte vi oss bukse, genser og lange svarte støvler satte vi oss i bilen klare for å se verdens største regnskog, klodens lunger.

Etter en unik gåtur gjennom jungelen ankom vi en enda større maloka som var flere etasjer høy og en bragd av et byggverk. Hvert eneste tre som hadde blitt brukt til konstruksjonen hadde blitt spurt om tillatelse om å kunne hogges av indianerne, for hvis de ikke spurte kunne trestammene bli ødelagt og huset falle sammen. Turen gjennom regnskogen hadde satt sine merker så det føltes godt å kunne komme inn og slappe av. Vi samlet oss rundt lederen for malokaen og fikk høre hans historie og han fortalte at hans jobb handlet om å lytte til hva andre har å si.Til min store overraskelse serverte de en grønnsaks rett som besto av pasta og potet. Etter mat dro vi ut på noe av det mest spennende jeg har vært med på: Nemlig edderkopp jakt i mørket.

Vi måtte ikke følge stien langt ut i jungelen før Gabriel fant 2 store taranteller. Han plukket opp en av dem og lot den kravle rundt på torsoen hans. Mange bilder senere greide han til slutt å få den av skjorta og trygt ned på bakken igjen. Veien tilbake ble ikke mindre spennende. Man oser ikke av selvtillit akkurat når noen forsiktig rører deg på nakken så man blir overbevist om at det kravler et insekt der.

Når vi kom tilbake til malokaen var vi klare til å legge oss i hengekøyer og få noen timers søvn, men ikke alle der hadde tenkt å sove. Indianerne hadde en fest neste dag som de forberedte seg til, så de var våken hele natten og sang og trommet på stokker. Uheldigvis var ikke dette en bakgrunnsmusikk som var lett å sove til, selv om den var fengende. Utover natten hendte det at noen snorket og dette var tydeligvis morsomt og måtte hermes. Resultatet var en latteren som spredte seg som ild i tørt gress og til slutt flirte vi alle sammen utover kvelden.

Onsdag 29.

Dette skulle egentlig bli en veldig hektisk dag i følge planen vi fikk før turen startet. Det var defor en stor overraskelse da vi satt spente og klare klokken halv sju om morgenen og så fikk vite at dette ville bli en veldig rolig dag, grunnet endringer i programmet. Vi skulle egentlig ha besøkt en nedlagt kokainplantasje, men det viste seg at selv de nærmeste plantasjene lå utilgjengelig og flere timer med buss unna. Og siden vi skulle fly tilbake til Bogota om kvelden, fant Øystein ut at vi heller skulle møte noen politiske representanter og høre historiene til Oscar og John Ferney som begge har blitt utsatt for forferdelige landmineulykker.

Vi startet dagen med et besøk i rådhuset i byen, turen ned gaten var ganske interessant, det er tydelig at turisme ikke er så utbredt i området, og for første gang i livet kjenner jeg medfølelse med fiskene jeg hadde i aqvarium hjemme, for neon blikk. Signe var så populær at hun til og med fikk seg en fan som fulgte henne helt inn på kontoret i rådhuset. I rådhuset fikk vi en mer detaljert beskrivelse av problemene under og etter konflikten med de væpnede gruppene. Det er utrolig mye arbeid å rydde og ordne landsbyen slik at det er trygt for beboerne og vende tilbake. Det er lagt ut miner overalt, og selv om alle veier og jorder som er i bruk i området nå er erklært minefrie, så er det likevel store områder utenfor som ingen har tid eller ressurser til å rydde. Og grusomt nok er det for det meste barn som beveger seg i dette området, og derfor er det ofte barn som blir utsatt for ulykker. 18 barn er blitt utsatt for miner i Colombia, bare i 2012, og av disse var det 3 stykker som døde. En annen faktor som gjør at det kan være vanskelig for beboerne å komme tilbake til området, er naturen. Bare på 10 år er områder som tidligere var veier og bygninger tatt tilbake av naturen, og det er nesten ikke mulig å se at det har vært noen form for sivilisert byggverk der, under all vegetasjonen.

Møtet med representantene på rådhuset var veldig lærerikt, det ga oss et godt innblikk i hvordan arbeidet med å tilbakestille samfunnet har flere lag, både det psykologiske som Pastora Mira jobber med, og det praktiske som politikerene administrerer. Øystein ville at vi også skulle få høre litt om de personlig historiene rundt landmineproblemet i Colombia, og hvilke tiltak som gjøres for å ivareta deres rettigheter. Vi kunne ikke fått bedre samtalepartnere enn Oscar og John Ferney, og møtet med dem og historiene de fortalte var utrolig sterkt og inspirerende. Oscar jobbet som bonde, og da han en dag løftet på en gjenstand som lå på jordet ved gården, eksploderte minen som var aktivert under.

Se vår reportasje "Landminer og kokain" her

Oscar mistet både hendene og øynene. Han fortalte oss om hvordan han ikke fant mening med tilværelsen etter ulykken, og hvilke kamp det var for ham å vende tilbake til det fantastiske og verdige livet han lever nå. Oscar videreutdannet seg etter rehabiliteringen, i dag er han turistguide i Medellin (Oscar hadde aldri vært i Medellin før ulykken, hvilket betyr at han er turistguide i en by han aldri har sett, fantastisk!), og han videreutdanner seg ved universitetet. Dessuten er Oscar president i gruppen som jobber for å fremme landmineofrenes rettigheter. Det er et tidkrevende og viktig arbeid,Colombia er det landet med nedt flest landmineofre (etter Kambodsja), og det er veldig viktig at ofrenes rettigheter blir ivaretatt gjennom offentlig stadfestet rett.

John Ferney var bare 12 år da han gikk på en landmine mens familien var på flukt fra den væpnede gruppen som inntok området de bodde i. Det var svart langt til nærmeste sykehus, og John Ferney overlevde bare såvidt, etter å ha ligget i koma i fire dager. Som de fleste andre gutter var John Ferney glad i å spille fotball, og han nektet å la seg definere av ulykken, derfor fortsatte han å spille fotball tross smertene. Artisten Juanes har en organisasjon som jobber med landmineofre i Colombia, John Ferney er en aktiv del av denne organisasjonen, og han har dessuten deltatt i en av Juanes musikkvideoer. Samtalen med John Ferney og Oscar var en opplevelse jeg er sikker på vil prege alle som var tilstede. Det er fantastisk hva disse to får til, og hvordan de bruker sine erfaringer til å informere og styrke budskapet til alle landmineofre verden over: Landminer er uten tvil et grusomt og barbarisk våpen, og det er under menneskehetes verdighet å bruke dem.

Etter noen sterke samtaler som virkelig har preget oss for livet var tiden kommet for å reise videre til Medellin for å ta fly til Bogota. John Ferney og Oscar satt på med oss så vi måtte ikke si hade ennå. Vel fremme i Medellin akkopagnert av «Spice Girls» og etter å ha sluppet av og sakt hade til John Ferney tok vi oss en taubanetur (Metrocable - en del av det offentlige transportsystemet i Medellín, red.anm.) og fulgte Oscar delvis hjem. Det var fantastisk å se utsikten over Medellin som er en by med mange flotte bygninger, spesielt biblioteket var veldig stilig. Men det som var enda mer fantastisk var å se hvordan menneskene oppførte seg. Hvor hjelpsomme de var. Vi nordmenn sto storøyde og så på hvordan politimenn og vanlige borgere sprette frem for å hjelpe Oscar av trikken, til setet sitt og lignende. Her var det mye å lære for min del. Vi dro innom en godtebutikk på veien til flyplassen. De hadde god sjokolade og vi benyttet anledningen til å handle gaver til de hjemme. Flyturen var som flyturer pleier å være og vi hoppet i seng med en gang vi ankom Bogota.

Hasta Mañana! (see you tomorrow)

Tirsdag 28.

Hola quihubo, que mas, como estas?

Ny dag, utvidet vokabular. Vi våknet til lyden av bølger som slo mot stranden. Klokken halv ti var vi på vei til stasjonen for å ta flyet videre. Etter en knirkefri flytur landet vi i Medellin På flyplassen møtte vi NRKs Washington-korrespondent Anders Tvegård så bar det rett videre over i en hvit minibuss som ventet utenfor flyplassen. Målet for turen var San Carlos og opplevelsene vi måtte finne langs veien.

Vi kjørte ikke hovedveien til San Carlos, men en vei som var en anelse mer hompete og mindre fremkommelig. På denne måten fikk vi selv erfare og kjenne et av Colombias større problemer, nemlig hvor ufremkommelig og isolerende det kan være å bo på landsbygden.

Og det garanterer jeg at jeg kjenner godt i ryggmargen nå, men alt i alt var det lite tid til å tenke på slike ting som såre ryggmarger, meterdype hull og nær døden opplevelser, for landskapet var så utrolig vakkert. Fjellene sto grønne og majestetiske verdt sin vekt i gull, blomstene ga farger til alt det grønne og fuglene fikk nesten øynene til å poppe ut av hodet til en stakkars nordmann som synes dompappen er eksotisk.

Og som om ikke det var nok var det overalt mennesker. De fantastiske Colombianske menneskene. Imøtekommende, vennlige og alltid blide. Det er vanskelig å forstå at dette omradet bare for et par år siden var utsatt for brutale paramillitaere- og geriljagrupper. Som forviste folk fra gårdene sine og nesten gjorde området folketomt. Men de tomme husene vi stopper ved langs veien taler for seg. Med de tomme vinduene som peker mot oss og forteller en grusom historie. Åpne sår som ennå ikke helt har rukket å leges. Heldigvis er disse husene i mindretall.

Se vår reportasje om flyktningekatastrofen i Colombia her

Colombianerne tar landet sitt tilbake. Vi stoppet lengre opp mot fjellet og fortsatte til fots den siste biten. Reisefølget vårt hadde blitt enda større etter at vi møtte en lokal innbygger som viste veien og hjalp oss med bagasjen. En ting vi har lært om gjestfriheten i Colombia er at når de skal hjelpe til, rusler de ikke langsomt bortover, men heller løper bortover for å bidra så effektivt som mulig. Når vi ankom toppen ble vi møtt av en familie som inviterte oss på mat og drikke utenfor huset deres. Utsikten på toppen av fjellet er et syn som får store deler av Norge til å virke som et månelandskap, og var så spektakulært at Tore bestemte seg for å pensjonere seg på en av åsene. Beboerne fortalte om hvordan det var å bo der. De snakket om at de hadde nok mat så de ikke sultet, men det ble ikke mye til overs. Siden en busstur ned fra fjellet kostet mer enn de kunne betale, måtte en person gå hele veien ned til byen og handle provianter, etterfulgt av en lang gåtur hjem igjen.

Etter den uforglemmelige stunden med familien i fjellene begynte vi tilbaketuren til bilen litt lenger nede. Best som vi gikk nedover den gruslagte veien og betraktet de fantastiske fjellene og lyttet til den mektige stillheten i landskapet, hørte vi en bil. En av lastebilene som frakter varer opp og ned i fjellene kom skumpende nedover den hullete veien, og etter noen raske ordutvekslinger med sjåføren fikk vi lov å sitte på. Jeg tror nok guttene på lasteplanet var mer enn lettere forvirret over begeistringen vår. For oss var det rene berg-og-dal-banen, og hver eneste kurve og hvert eneste hull i veien fremstod som en dødsfelle, for dem var dette en vanlig dag med arbeid. Vi ankom bussen, overbevist om at vi hadde taklet situasjonen med verdighet og mot, og turen nedover fjellene var en fantastisk premie etter den store dåden.

Vi ankom den lille byen San Carlos i sekstiden. Og om kvelden besøkte vi fredssenteret i byen som ble opprettet av Pastora Mira for å bearbeide traumene etter den brutale konflikten som drev tusenvis på flukt fra hjemmene sine. Senteret ligger i det tidligere hovedkvarteret til de væpnede gruppene som opererte i området. Arbeidet Pastora Mira og de andre ansatte ved senteret gjør er enormt viktig for å bygge opp tilliten mellom innbyggerne i kommunen. Det grundige psykologiske arbeidet skal hjelpe både ofre og overgripere med å forsone seg med historien og hverandre. Det er viktig at man tar problemet ved roten, ellers kan aggresjon og hat nedarves og konflikten pågå i generasjoner. Derfor deltar både ofrene for overgrepene og noen av de tidligere væpnede soldatene i dette arbeidet. Det er viktig at alle sider ved saken kommer frem, også faktorene som kan få et menneske til å begå ugjerninger som dette.

Midt på torget i San Carlos står et nydelig minnesmerke bestående av blomster, blader og sommerfugler i forskjellige farger. Hver figur og farge representerer forskjellige typer ofre; hvor mange som ble drept, hvor mange som femdeles er savnet, hvor mange familier som flyktet, og kanskje viktigst: hvor mange familier som vender tilbake. Møtet med Patora Mira var veldig inspirerende, og det er takket være mennesker som henne at San Carlos gradvis vender mer og mer tilbake til den freden som en gang hersket i det spektakulære landskapet.